Svarte hull

En ganske kjent mann tok kontakt fordi han ville at jeg skulle hjelpe ham med å formidle den dramatiske historien han sitter inne med. Selve Livshistorien. Jeg ble bittelitt misunnelig. Altså. Her lever jeg av å fortelle historier, og har verken Kilimanjaro, kokainrus eller noen mystisk sykdom å fortelle om. Så jeg begynte å liste opp hva livet mitt faktisk består av. Hva som er The story of my life, liksom. Og kom til at jeg i det minste har en evne jeg syns det er verdt å snakke om. Evnen til å rekke ting akkurat.

Jeg står på terskelen til å ta sommerferie. Jeg får litt høyere puls ved tanken. For jeg skal reise bort. Og hver gang jeg reiser et sted, skjer det en slags forskyvning i universet. Det oppstår et nytt svart hull. I dette hullet forsvinner det pass, billetter, bagasje, nøkler, og – i de fleste tilfeller – kontroll. Univershullene omfatter alltid mye løping. Derfor har jeg, etter årelang erfaring, solide sko og praktiske plagg når jeg reiser. Sånne som tåler svette, sprint og lange klyv. Jeg har forsøkt med bedre planlegging, lister og tidligere pakkestart – som grensesetting mot egen tidsnaivisme. Men ved disse fromme tilfellene griper plutselig Forsynet inn, og sørger for uforutsette snøstormer, ulykker og køer.

Et høydepunkt er en desembermorgen, sent på 90-tallet. Jeg bodde i Oslo, og skulle hjem til Trondheim på juleferie. Jeg lette etter husnøklene, og kom altfor sent ut døra fra hybelen til å rekke trikken. Da jeg endelig låste meg ut, bestemte tyngdekraften retningen. Jeg skjente langs Birkelunden med en 80-liters ryggsekk, og fem vesker med gaver. Dessuten John Irving, notatblokk og en boks pastasalat – sånt man trenger på en lengre reise over fjellet. Det var kul umulig å gå til stasjonen med all bagasjen, og drosje var utelukket. (Jeg håpet på penger i julegave, så jeg kunne komme meg tilbake.) Så jeg ventet med all den tålmodighet jeg kunne oppdrive på neste trikk. (Dette var før mindfulnessen hadde bredt om seg.) I desembersnøen var den like forsinket som meg. Da vi omsider var framme ved Jernbanetorget, var det bare å vralte over glattisen med alle veskene på slep. Svette og adrenalin lå som en superheltkappe rundt hele meg. Flekker flimret foran øynene. Ett minutt før toget skulle gå fra perrong 7, veivet konduktøren med det grønne flagget sitt. Jeg prøvde å brøle mens jeg sprang mot bakerste vogn, men hadde motvind og førti kilo bagasje i min disfavør.

I sidesynet så jeg en mann med et stort kamera, (så merkelig å bare stå med kamera her, sånn uten videre, klokka 07.30?) før jeg siktet mot døråpningen. Jeg tok sats og kastet meg inn, og ble liggende rett ut i midtgangen. Her lå jeg urørlig under sekken, med armer, bein og julegaver slengt tilfeldig rundt meg. Det kjentes ut som om tiden hadde opphørt. Det eneste som kunne høres, var en høyfrekvent hvining. Jeg skjønte at den kom fra mine egne luftveier. Det er mulig noen snudde seg og stirret. Jeg enset ingenting. Jeg jobbet som besatt med oksygenopptaket.

Da kom plutselig et rundt, blidt ansikt og en lodden, grå mikrofon til syne under sekken, mens en stemme jublet; «Ja, det var nok dagens beste. HER var det noen som hadde det travelt! Heisann, jeg kommer fra God morgen Norge, og vi lager en reportasje om julestria. Hvordan går det med deg?» Følelsen av å ligge rallende der i midtgangen, med TV2 hengende over hodet, kan ikke beskrives.

Det er straks sommerferie. Jeg har skrevet lister. Jeg har pakket en halv koffert. Likevel ser jeg allerede kvelden før at jeg er totalt på etterskudd. Jeg kommer til å rekke det akkurat. Lite har forandret seg siden 1997. Mitt kaotiske univers er gjennomhullet. Bare lungekapasiteten blir stadig bedre.

Hege Merakerås