Hvem er søstera di?

Jeg hadde tråkka over, og slitt av et leddbånd eller tre i høyre fot. Jeg har så slingrete, lealaus kropp at det har skjedd mange ganger før. Null problem å hinke på krykker et par uker. Derfor var det jo oppsiktsvekkende at en ung, kul type fikk sånn medfølelse for meg, på gata. «Neimen, har du skada deg?» Stemmen var faktisk breddfull av omsorg, og det var både skjønt og rart på én gang. Jeg var på vei til 4sound for å kjøpe en gitarstreng til sønnen min, og trappa opp til butikken er lang og bratt.  Fyren ville gjerne hjelpe meg med å stokke krykker og vesker. Veldig søtt. Og han hadde lyst til å bli mer personlig. Han kremtet en gang, før han spurte «…og hvordan går det med Åsa?» Aaaakkurat. Det har skjedd dusinvis av ganger før. Jeg likner halve verden. Så vanlig ser jeg ut.

Det var litt fristende å spille med. Bare en liten stund. Så jeg svarte at jeg trodde hun hadde det ganske bra. Han så veldig lettet ut over det, og det slo meg at denne Åsa kunne ligge på sykehus med brukket rygg, for alt jeg visste. Eller sitte fengslet for væpnet ran. Jeg sa ikke mer, og det var sikkert litt mistenkelig. Han stoppet iallfall plutselig midt i trappa: - «Ja, for du er søsteren til Åsa, ikke sant?»

«Æh. Nei.» Øynene hans ble veldig store. «Er du ikke? Oi! Men dere er jo… du ser jo akkurat ut som…» Så rødmet han intenst, snudde og forsvant ned trappa i full fart.

Jeg ser altså ut som søstera til Åsa. Og Elisabeth. Og Rakel, Gøril og Odd Arne. Derfor forteller jeg historier. I dem kan jeg være en tydelig stemme som skiller seg fra resten. Det er viktig å ha sin egen stemme. Ikke blir fristet til å høres ut som alle andre. Jeg er forresten søstera til Guttorm. That’s it.

Hege MerakeråsComment