Derfor er jeg lykkelig!

I dag er det akkurat 10 år siden vi flyttet inn i det bittelille, oppkastgule huset vårt. Oppkastgult, fordi det var den originale fargen på huset da det ble bygget i 1953. Og husene på Hammersborg ble reist på dugnad av de håndverkerne som snart skulle bo her, og vernet av byantikvaren.  

Til flyttedagen hadde Espen fått akutt vondt i ryggen, og ungene på to og fem år gjorde mest nytte for seg med å bare være i barnehagen. Det ble pappa som ble redningen. Han og jeg bar bord, stoler, skap og senger. Utallige kasser. Utallige turer. Veggene var så vidt tørre etter maledugnaden kvelden før, og nå skulle alt på plass på én og samme dag. Vi måtte ligge på flatseng, vi hadde ingen lamper, og hvor var verktøykassen?

Vi traff knapt en nabo hele høsten – i regnet satt alle sammen inne. Vi også. Etter en møysommelig totalrenovering av borettslaget, hadde anleggsmaskiner ødelagt alt som fantes av buskas og blomsterbed. En mosegrodd plen var alt som var igjen bak huset, ellers var alt goldt og gjørmete. Det fristet ikke å leke i hagen. Huset vårt lå nede i en skråning, og de gangene jeg gikk oppe på veien kunne jeg se absolutt alt rotet vårt.

Etter en måned med kasser å sitte på, kom de nye sofaene vi hadde bestilt. Jeg så med én gang at den skoggrønne fargen jeg hadde sett i møbelbutikken var helt annerledes i vår dunkle stue. Sofaene så ut som oliven med puter i. Vanligvis ville jeg slept dem ut og kjørt dem tilbake samme kveld, men jeg hadde knapt nok ork til å hisse meg opp, selv om jeg visste at jeg aldri kom til å bli fornøyd med dem. Jeg satte meg matt ned med en kopp latte i olivenlunden, og fikk plutselig en tekstmelding. «Er det kaffe du drikker, eller?» Ei venninne på tur vinket fra veien. Neste dag kjøpte vi inn lameller.  

Ti år etterpå, er det vesle gule huset i skråningen rammen for livet vårt. Stuen er altfor liten til å invitere alle vennene vi vil ha her, og sofaene har fremdeles feil grønnfarge. Men vi kjenner noen i nesten hvert eneste hus. Når hagene er små og husene står tett, er det lettere å få øye på naboen. Se hvordan hun egentlig har det. Ikke er det så lett å holde noen fasade, heller. Det fins alltid noen voksne som legger merke til barna mine. Som skryter av at de er gode unger, og som også forteller meg det om de har gjort noe galt. Det er mange å spørre om hjelp hvis jeg trenger to egg, en symaskin eller et plaster. Eller en komfyr, om den også dette året bestemmer seg for å streike på nyttårsaften.   

Sist helg var hagen tumleplass for hele det herlige nabolaget vårt. Hver første søndag i september fyller vi den med lekre lopper av alle slag. Møbler, klær, puslespill og kuriositeter. Leikestua er kafé, og full av kaker og kaffe lagd av snille naboer. Et tiltak for verden der ute – og oss. Den søndagen er hagen full av folk. Noen kjøper vinterjakker til ungene sine, andre ei gammel gryte til hytta. De drikker kaffe og spiser én vaffelplate til, mens vi prater med hverandre og timene går. De dagene kjenner jeg at livet mitt er fullkomment. For det er sånn jeg vil leve med familien min. Omgitt av naboer med god tid, som skravler og ler over store, rause kaffekopper. Da spiller kvadratmeterne liten rolle.

Her er det kort vei til både badevann og skogsstier. Jeg kan gå til byen. Men det beste er at veien er kort til en varm klem eller et godt råd fra noen som vil meg vel. Vi har plantet en hekk langs veien. Den har vokst seg høy og frodig. Men den er ikke tettere enn at naboene kan kikke inn for å si hei. Når vi sitter på balkongen i kveld og skåler for de 10 årene, håper jeg noen kommer bort og prater. Det er skjønt å få dele så mye glede med noen. Velkommen hit.

Gjester på hagesalget 2018.jpeg
Hege Merakerås